På tur i Sæland Naturreservat

Denne søndagen gikk vi innom en plass vi mange ganger har kjørt forbi - parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Lite ante vi at det var veien inn i et ganske eksotisk naturreservat med noen av de siste restene av eikeskogen som dekket hele Nord-Jæren for lenge siden. 

Det finnes en fin opparbeidet parkeringsplass så det er ingen problem å komme i gang her. Vi var ikke kjent og gikk egentlig på uten å ha peiling på hvilken vei som det ga mening å ta. Vi visste heller ikke noe som helst om at det her fantes et naturreservat. Sånn er det når en er vokst opp i Stavanger og alt sør for Sandnes er ganske langt vekke.

Etter en liten stund kom vi til en spennende elv som jeg senere har funnet ut heter Åna og renner fra Sjelsetvatnet ned til Taksdalvatnen. Det var rester etter noe som godt kan ha vært et kvernhus. Vi fant også en trekonstruksjon i elva som kanskje er et forsøk på å gjenskape fortidens virksomhet.

Konstruksjon langs Åna.

Litt lenger inne på stien kom vi til en bro som gikk over Åna. Den var sleip og glatt og så ikke ut til å være i spesielt god stand. Unger liker farlige ting, så det var helt topp å forsere denne. Mor og far hadde nok klump i halsen for det var langt ned og elva gikk ganske stri.

Bro over Åna

Etterhvert kom vi ved en tilfeldighet til et skilt som kastet litt mer lys over hvor vi egentlig var og hva slags område dette var. I det hele tatt er det temmelig mangelfull skilting i Sæland naturreservat, men det er ikke sikkert det trengs, for forholdene er greie og oversiktelige og vi så mange andre turgåere som tydligvis visste hvor de var. Vi forstod ikke så mye av kartet men bega oss på en sti som etterhvert gikk langs Taksdalvatnet. Etter noen hundre meter var det et område som tydligvis var populært for grilling og bålbrenning for det var det flust med små gruer. Det blåste en del denne dagen så vi fant oss en plass med litt ly og hadde en sen lunch.

Noen hundre meter til langs stien kom vi til nok en elv. Der så vi til ungenes fryd at noen hadde satt opp 4-5 slengdisser. De så ganske skrøpelige ut, men måtte prøves. 

Tvilsomme slengdisser.

Slengdissene var plassert i trær rett over steinura, men det var ikke til noe hinder. Vi tok inn på stien som gikk langs elven. Senere har vi forstått at dette var veien som i 1917-1918 ble påbegynt av Aadne Sæland og som senere ble utbedret av fanger fra Opstad Tvangsarbeiderhus i 1943. Denne stien går langs elva Uråa og går helt opp til Moldtjørn.

På vei opp mot Moldtjørn.

Etterhvert som vi kom lenger inn på stien forstod vi at vi var på vei mot noe helt spesielt. Denne stien eller steinveien går gjennom et vernet landskap med mye lun eikeskog og frodig vegetasjon. Det er nesten uvirkelig at noe slikt skal finnes så nær det forblåste Jæren. Absolutt verdt en tur. Vi visste ikke helt hvor veien skulle ende, men fikk en indikasjon når vi kom over en messingplakett som var murt fast til fjellet etter et godt stykke.

Plakett langs veien

Steinveien går i litt kupert terreng med noe stigning. Det er ikke alt for bratt, men det er nok en fordel at det ikke er for mye regn når en går oppover eller for stor vannføring. Vi gikk en dag med regnbyger og stor vannføring, så det var både glatte steiner og oversvømt sti enkelte plasser. Ekstra spennende for de to små som av en eller annen grunn ikke var utstyrt med støvler, bare lave gore-tex joggesko.

Mye vann på veien.

Flere plasser langs veien bærer den preg av å gå gjennom et område med vernet natur. Det har rast ut store steinnblokker og det ligger nedblåste trær på tvers flere plasser. Men, det gjorde det bare ekstra spennende.

Flere nedblåste trær som var spennende å utforske

Mon tro om det er straffangene som har måttet lø denne muren?

Det var også partier med mindre stein i stien

Etterhvert som vi kom  lenger opp var det mindre stigning og elven var roligere. Vi kom over flere partier hvor vannet rant rolig og hvor det var riktig så idyllisk. Auren hoppet også velvillig, men jeg tviler på om den er temmelig stor så langt oppe. Vannet var også utrolig klart i Uråa.

Flott parti i Uråa

Siden vi ikke hadde noen klar formening om hvor langt det var til toppen og hva som ventet oss der var spenningen stor. Vi ble forbigått av flere andre turgåere som senere kom mot oss, så det var tydlig at de gikk opp til noe og så returnerte. Det begynte etterhvert å regne ganske kraftig, men nysgjerrigheten tok overhånd og vi bestemte oss for at vi måtte prøve å komme opp til toppen. Vel oppe så kom vi til det vi nå vet heter Moldtjørn. Det passer egentlig bra til navnet siden det var fint lite å se der oppe. Jeg er sikker på at det er flottere hvis en kan gå enda lenger, men det kunne ikke vi med to små som begynte å gå lei og som hadde trødd uti vannet opptil flere ganger. Så vi satte turen hjemover.

Moldtjørn - ja ikke særlig spennende.

Vi tok samme vei tilbake. Det var også en fin tur. Senere har jeg funnet ut at det går an å gå en rundtur, men det er nok for langt for ei på 3 år, så det får vi venter med.