På tur i Sæland Naturreservat

Denne søndagen gikk vi innom en plass vi mange ganger har kjørt forbi - parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Lite ante vi at det var veien inn i et ganske eksotisk naturreservat med noen av de siste restene av eikeskogen som dekket hele Nord-Jæren for lenge siden. 

Det finnes en fin opparbeidet parkeringsplass så det er ingen problem å komme i gang her. Vi var ikke kjent og gikk egentlig på uten å ha peiling på hvilken vei som det ga mening å ta. Vi visste heller ikke noe som helst om at det her fantes et naturreservat. Sånn er det når en er vokst opp i Stavanger og alt sør for Sandnes er ganske langt vekke.

Etter en liten stund kom vi til en spennende elv som jeg senere har funnet ut heter Åna og renner fra Sjelsetvatnet ned til Taksdalvatnen. Det var rester etter noe som godt kan ha vært et kvernhus. Vi fant også en trekonstruksjon i elva som kanskje er et forsøk på å gjenskape fortidens virksomhet.

Konstruksjon langs Åna.

Litt lenger inne på stien kom vi til en bro som gikk over Åna. Den var sleip og glatt og så ikke ut til å være i spesielt god stand. Unger liker farlige ting, så det var helt topp å forsere denne. Mor og far hadde nok klump i halsen for det var langt ned og elva gikk ganske stri.

Bro over Åna

Etterhvert kom vi ved en tilfeldighet til et skilt som kastet litt mer lys over hvor vi egentlig var og hva slags område dette var. I det hele tatt er det temmelig mangelfull skilting i Sæland naturreservat, men det er ikke sikkert det trengs, for forholdene er greie og oversiktelige og vi så mange andre turgåere som tydligvis visste hvor de var. Vi forstod ikke så mye av kartet men bega oss på en sti som etterhvert gikk langs Taksdalvatnet. Etter noen hundre meter var det et område som tydligvis var populært for grilling og bålbrenning for det var det flust med små gruer. Det blåste en del denne dagen så vi fant oss en plass med litt ly og hadde en sen lunch.

Noen hundre meter til langs stien kom vi til nok en elv. Der så vi til ungenes fryd at noen hadde satt opp 4-5 slengdisser. De så ganske skrøpelige ut, men måtte prøves. 

Tvilsomme slengdisser.

Slengdissene var plassert i trær rett over steinura, men det var ikke til noe hinder. Vi tok inn på stien som gikk langs elven. Senere har vi forstått at dette var veien som i 1917-1918 ble påbegynt av Aadne Sæland og som senere ble utbedret av fanger fra Opstad Tvangsarbeiderhus i 1943. Denne stien går langs elva Uråa og går helt opp til Moldtjørn.

På vei opp mot Moldtjørn.

Etterhvert som vi kom lenger inn på stien forstod vi at vi var på vei mot noe helt spesielt. Denne stien eller steinveien går gjennom et vernet landskap med mye lun eikeskog og frodig vegetasjon. Det er nesten uvirkelig at noe slikt skal finnes så nær det forblåste Jæren. Absolutt verdt en tur. Vi visste ikke helt hvor veien skulle ende, men fikk en indikasjon når vi kom over en messingplakett som var murt fast til fjellet etter et godt stykke.

Plakett langs veien

Steinveien går i litt kupert terreng med noe stigning. Det er ikke alt for bratt, men det er nok en fordel at det ikke er for mye regn når en går oppover eller for stor vannføring. Vi gikk en dag med regnbyger og stor vannføring, så det var både glatte steiner og oversvømt sti enkelte plasser. Ekstra spennende for de to små som av en eller annen grunn ikke var utstyrt med støvler, bare lave gore-tex joggesko.

Mye vann på veien.

Flere plasser langs veien bærer den preg av å gå gjennom et område med vernet natur. Det har rast ut store steinnblokker og det ligger nedblåste trær på tvers flere plasser. Men, det gjorde det bare ekstra spennende.

Flere nedblåste trær som var spennende å utforske

Mon tro om det er straffangene som har måttet lø denne muren?

Det var også partier med mindre stein i stien

Etterhvert som vi kom  lenger opp var det mindre stigning og elven var roligere. Vi kom over flere partier hvor vannet rant rolig og hvor det var riktig så idyllisk. Auren hoppet også velvillig, men jeg tviler på om den er temmelig stor så langt oppe. Vannet var også utrolig klart i Uråa.

Flott parti i Uråa

Siden vi ikke hadde noen klar formening om hvor langt det var til toppen og hva som ventet oss der var spenningen stor. Vi ble forbigått av flere andre turgåere som senere kom mot oss, så det var tydlig at de gikk opp til noe og så returnerte. Det begynte etterhvert å regne ganske kraftig, men nysgjerrigheten tok overhånd og vi bestemte oss for at vi måtte prøve å komme opp til toppen. Vel oppe så kom vi til det vi nå vet heter Moldtjørn. Det passer egentlig bra til navnet siden det var fint lite å se der oppe. Jeg er sikker på at det er flottere hvis en kan gå enda lenger, men det kunne ikke vi med to små som begynte å gå lei og som hadde trødd uti vannet opptil flere ganger. Så vi satte turen hjemover.

Moldtjørn - ja ikke særlig spennende.

Vi tok samme vei tilbake. Det var også en fin tur. Senere har jeg funnet ut at det går an å gå en rundtur, men det er nok for langt for ei på 3 år, så det får vi venter med.

Planlegging er alt - tur i nærområdet kan også være bra!

Vannasen

Denne søndagen kom litt brått på. Jeg var på jobb til langt på kveld på lørdagen og det hadde vært en usedvanlig travel uke så det hadde vært liten tid til å planlegge den helt store søndagsutflukten. Da er det greit å ha kjekke alternativer i lokalområdet å ty til.

Vi er priviligert som bor litt utenfor Stavanger i et område med mye turmuligheter og natur rett utenfor stuedøren, men av og til er det hyggelig å legge turen til gamle kjente områder nær Stavanger hvor det er opparbeidet greie stier og hvor poenget mer er å komme seg ut på tur enn å få den helt store naturopplevelsen.

Denne søndagen gikk turen rett og slett til gode gamle Vannasen på Åsen. Vi tok med sparkesykkel og sykkel til barna og koste oss med en runde rundt vannet. Han på fem trenger å trene seg på bruk av sykkel. Han har vært mer interessert i å traske rundt i naturen enn å rulle rundt på asfalten. Men nå nærmer det seg skolegang og da kan det være greit å lære seg sykling.

Det spennende med Vannasen er et det er mye fuler å se på og en kommer tett innpå de også. Vi blant annet både svaner, ender og måker. Et godt tips er å ta med seg noe å mate dem med. Vi hadde med oss boller, men de forsvant lenge før den første fuglen var observert.

Vannasen har også en ganske ok lekeplass med kanskje byens kuleste slengdisse. Den kan brukes av alt fra en eventyrlysten treåring som gir pappa vondt i magen når hun hiver seg utfor til voksne. Ja, den klarte greit pappa også.

Alle unger er glad i å plukke blomster. Nå om våren er det en fin anledning til å holde de engasjert en stund samtidig som de øver på finmotorikk og lærer litt om naturen.

Av og til er det å komme seg ut på tur viktigere enn turmålet i seg selv.

Utsikt over Vannasen

Snart klar for å sykle alene?

Speiding etter svaner.

På bryggekanten

Blomsterplukking

På tur med turistforeningen til Fjøløy Fort

I barnehagen til ungene var det oppslag om at Turistforeningen i Stavanger ville arrangere turdag til Fjøløy Fort på, ja Fjøløy. Den ligger rett ved siden av Klosterøy, dvs. i nærheten av Rennesøy. Vi kjørte gjennom den første tunnelen i Rennfast og parkerte bilen ved siden av Mastra hallen. Tydigvis der det skjer, ihvertfall var det mange biler som stod parkert der.

Grusbanen ved Mastra hallen gjort om til
parkeringsplass for anledningen

Det gikk busser ca. hver 20 minutt til Fjøløy. De kjørte over broen ved Utstein Kloster Hotell og tok andre vei til venstre og kjørte så til baksiden av Fjøløy hvor det var en parkeringsplass. Tror planen på sikt er å åpne området helt for publikum.

Kjekt med buss

Det var fantastisk vær denne dagen selv om det blåste en del. Vi fikk både kjøpt oss pølser og popcorn, samt sett på alle de nedlagte millitærinstallasjonene. De hadde til og med en helt intakt kanonbunkers med en 150 mm kanon på plass. Det så ut som det bare var å lade pratoner og trekke i spaken så var det operativt igjen. Vi fant til og med patronhylser som fortsatt var smurt inn i fett og olje.

Utsikt over området med Fjøløy Fyr i bakgrunnen

Anlegget ble påbegynt i 1941 av tyskerne og ble overtatt av Norge i 1945. Siden den gang har det fem til 1999 vært hoved kystartilleri for Rogaland. Det er lett å forstå med bra strategisk plassering hvor en har utsikt over et stort fjordbasseng og med Kvitsøy rett utenfor. I 2009 ble anlegget nedlagt. Det er nå ført tilbake til sivilt bruk og eies av Rennesøy kommune. På sikt ser jeg at området har potensiale til flere spennende bruksområder. 

Plakett ved fortet

Vi gikk rundt på området. Det var mulig å gå inn i alle hus og vi var også inn i anlegg som lå inni fjellet. Egentlig ikke så mye å se, men spennende for ungene. Vi gikk også opp på det høyeste punktet med fantastisk utsikt og masse vind denne dagen. Ungene fikk haiet til seg litt snop fra noen andre turgåere inn i vakthuset på toppen. Tror det var stas for de hadde ikke lyst til å gå derfra.

Klatring

Rundt om på området var det også litt aktiviteter. Blant annet var det to områder med kjekke klatrevegger hvor alle kunne få prøve seg på klatring med sele, hjelm og sikring. Han på fem som visstnok har en del klatreerfaring fra barnehage (det visst ikke pappa) med bruk av både hjelm og sele var ivrig på å komme opp i veggen. Dessverre var det for lang kø til at vi fikk det til.

Innsiden av et kanontårn, men uten kanon

På områder var det også satt opp masse bord og stoler utvendig. Det var også søppelbøtter og utegriller tilgjengelig. Vet ikke om dette står det alltid, men i såfall frister det ihvertfall å ta en tur til ut her en gang i løpet av sommeren. Området er veldig spennende da det er så variert terreng. Det likte særlig ungene som sprang rundt og synes det var spennende med bergnabber og små huler.

Kan tenke meg at det kan være værhardt og kaldt ute på Fjøløy, men vi var veldig heldig. Turen frister til gjentagelse. Dette er en unik plass hvor ikke så mange har vært før. Kort vei til noe som er en del av vårt lands historie. Se også artikkel på Stavanger Aftenblad

Jeg har også lagt ved kart som viser noen av de viktigste punktene rundt fortet:

Kart over Fjøløy og Klosterøy

1. mai tur til Vårlivarden

Fra parkeringsplassen på Myrland

Første mai var vi på en liten ekspedisjon til Vårlivarden. Det er en fjelltopp som ligger ved Rv13 ikke så langt fra Bergsagel. En tar av fra Rv13 ved skilt som viser vei til Vårli. Vi parkerte på parkeringsplassen ved Myrland. Det koster ikke noe å parkere her, så det er greit. Akkurat denne dagen var det mye biler som stod parkert, men vi traff egentlig få folk ute på tur.

Turen starter på grusvei inn mot gården Vårli, men rett før en kommer til den er det skiltet to stier opp til Vårli. Vi valgte den bratteste ruten opp først, da tar en til venstre fra grusveien. Denne stien går først gjennom litt lett myrterreng før det fort blir mer spennende og brattere.

Barn liker å klatre og ta sjanser, derfor var denne veien opp et smart valg. Det er bare 2,5 km. opp til toppen, men en går fra rundt 150 meters høyde opp til 387 m.o.h. Det gjør Vårlivarden til ett av de høyere fjellene i området med bra utsikt fra toppen.

Veien inn mot Vårli

Den bratte ruten vi tok opp passer nok best når det ikke er vått på bakken. Kan tenke meg at det blir temmelig glatt og kanskje farlig når det regner. Heldigvis er hele ruten oppover merket med røde turistforeningsmerker så det skal godt gjøres å gå feil. Det er alltid en hit å la ungene lete etter neste røde merke. Vips så er de helt på topp.

 

Bratt, men kjekt!

På vei opp gikk det faktisk så fort at eldstemann nærmest sprang opp. Det var vanskelig å holde følge for å passe på ham. Han sjarmerte også  mange eldre turgåere på veien opp med sitt tempo og veslevoksne kommentarer om alt mulig rart.  Vel oppe på toppen så fant vi to postkasser og måtte både tegne og skrive navnene våre i en loggbok som lå oppi den ene boksen.

Registrering på toppen 387 MOH

Utsikten fra toppen er fantastisk. Det er lett å få oversikt over terrenget rundt Vårlivarden og det finnes et utall av videre turmuligheter. 

På toppen blåste det litt, men det finnes veldig mange fine små groper hvor det går an å søke ly og spise litt nistemat. Vi fant et lite søkk i fjellet hvor vi var i ly for vinden og det var en naturlig benk å sitte på. Der hadde det også væt perfekt å grille. Dessverre hadde andre tenkt på det før oss, men ikke ryddet opp etter seg. Hvem tråkket rett i gammelt sort grillkull, voksne eller barn? Kan virke som skitt har en magisk tiltrekningskraft på våre barn. Heldigvis så rullet han seg ikke rundt i asken:)

Vi valgt en anne rute ned som går på toppen av åsryggen nord for fjellet. Der er det forholdsvis lett å gå nedover siden den er mye slakkere enn ruten opp. Men, det gjelder jo å passe på så ingen kommer for nær kanten, selv om faren for det er liten. Den merkede turistforeningsstien er lett å finne.

Åsrygg nord for toppen.

På vei ned på nordsiden passerer en også spennende rester etter den store skogbrannen som var på Vårlid for en god del år siden (husker ikke helt når, kan det ha vært i 1997?). 

Gammelt tre fra  skogbrann.

Der hvor furuskogen ble brent vekk under skogbranne kan det virke som det nå for det meste vokser opp bjørk og andre løvtrær. På vei ned fra toppen kom vi også til et lite kryss hvor det var stier i mange forskjellige retninger. Vi gikk mot Øvre Hetland, det var selvfølgelig feil, vi skulle gått mot Myrland hvor parkeringsplassen er. Oppdaget det etter noen hundre meter, men ungene måtte delvis bæres tilbake og så var egentlig motivasjonen for å gå noe videre oppbrukt. Så resten av turen bli litt mer stress. Vi kom også til et parti hvor stien går gjennom eikeskog og en liten steinrøys.

Steinrøys på vei ned.

Siden ungene var slitne var det irriterende at den lokale bonden hadde tolket begrepet innmark temmelig vidt så vi måtte gå rundt et stort område. Hmm....

Ja,ja

Noen er tydligvis mer folkesky enn andre. Hadde det ikke vært hyggelig med en del glade turfolk som gikk veien bort til parkeringsplassen i steden for å kave seg gjennom nok en skog og ei steinur.

Men, alt i alt var det en bra tur!