Tur til Gaudland i Sokndal

Vår sønn hadde vært på overnattingsbesøk på friluftsgården Gaudland i Sokndal sammen med barnehagen som en del av et avslutningsopplegg. Vi andre hadde også lyst å ta denne plassen i øyesyn, mest for å se om det kunne være en grei plass å reise til senere f.eks. med et telt.

Det var litt kronglete å finne frem til rett vei fra Sandnes da vi ikke hadde med oss noe kart og GPSen på mobilen var så som så, men etter litt frem og tilbake fant vi frem. Det er mulig å kjøre nesten helt frem til hytten. Siste stykket er en ok grusvei som ender i en liten parkeringsplass. Derfra er det vel ca. 100 meter opp til hyttetunet.

Porten ved Gaudland - på vei opp mot gårdstunet

Og ja, det var masse sau på beite. Det er viktig å ikke trø feil...

Veldig praktisk med oppvarmede toaletter som er åpne for alle

Det er et stort åpent langhus med grue på tunet.
Vi fyrte opp bål og laget oss mat.

Hovedhuset på Gaudland

Kort vei ned til Gaudlandsvatnet. Mange fine teltplasser
på veien

Båter nede ved vannet.

Grilling inne i langhuset

Vi hadde en kjekk dag på Gaudland, men det ble ikke så mye turgåing denne gangen. Imidlertid er det mange fine turstier i området. Absolutt en plass å besøke igjen. På veien tilbake kjørte vi litt feil og havnet i Flekkefjord, men det er en helt annen historie....

Buerbreen - også for små føtter

I sommer var vi på biltur i Norge og Sverige. Vi ville gjøre det billig og sov i Lavvo åtte netter på rad. Det var nok noe mer enn vi hadde regnet med, men stort sett hadde vi bra vær så det gikk greit.

Rett før vi reiste hjem kjørte vi innom Odda og bestemte oss for å gå opp til Buerbreen som ligger innerst i Buerdalen. Veien til Buerdalen er godt skiltet fra Odda og det er bare en ti minutters kjøretur opp til parkeringsplassen ved enden av veien. Vi ankom Odda en fredags ettermiddag og den opprinnelige planen var å overnatte på Odda Camping, men der var det helt overfylt og etter syv netter på campingplass var vi klar for andre overnattingsplasser. Vi kjørte oppover Buerdalen og så noen helt greie teltplasser nederst i dalen, men de var allerede opptatt av noen tyskere, så valget falt på en litt mer improvisert teltplass.

Kanskje ikke verdens best oppslåtte lavvo, men godt nok.

Hyggelig teltplass i Buerdalen

Det var egentlig en del brennenesler og slikt der vi ville ha teltet , men de fikk vi raskt tråkke ned. Etter å ha slått leir var det å lage en bedre middag. Det var imidlertid så mye vegatasjon rundt teltet (stort sett av den sorten som svir når du tar på den), så vi måtte improvisere litt.

Kjøkken i basecamp!

Det gikk greit å få laget mat så lenge vi holdt ungene unna multi-fuel blusset - de ble behørig plassert på en annen fjellknaus med beskjed om ikke å bevege seg. Vi klarte imidlertid å lage til et bra måltid med grillet kylling (grillen trødde vi ned i gresset som var fuktigere enn vi satte pris på), nudler og søtsur saus. Det er viktig med god mat på tur!

Dagen etter stod vi opp i syvtiden og pakket fort ned alt før vi kjørte opp til parkeringsplassen i enden grusveien som går opp Buerdalen. Her så det ut som det var planlagt en større parkeringsplass. Vi havnet midt i et lite anleggsområde med dårlig plass, men vi var såpass tidlige at vi klarte å parkere. Her inntok vi frokost mellom gravemaskiner og anleggsutsyr før vi satte turen mot Buerbreen.

Utsikt opp mot breen fra parkeringsplassen

Som så mange andre turmål i den norske fjellheimen så er også denne lagt opp til å lure turgåeren til å tro at det stort sett er en liten rusletur i flatt terreng før en er fremme med målet. Men, nei da, det var selvfølgelig feil som vanlig. Høydeprofilen på turen viser dette tydelig:

Litt inn i dalen så vi et underlig fenomen som viste oss at det nok er en hel del både norske og utenlandske turgåere som tar turen opp her. Langs elvebredden var det stablet opp mange hundre små varder. Kan ikke tenke meg at trauste nordmenn startet denne tradisjonen, men vi måtte selvfølgelig hive oss på vi også og stable noen varder. Tror imidlertid vi gikk ca. i null da minstejenta på tre klarte å rasere ganske mange før vi fikk stoppet henne. Tydligvis mer spennende å rive ned enn å bygge opp.

Tusen små varder.

Lett å velte overende en varde her.

Turen inn til vardene går i forholdsvis flatt terreng på en kombinasjon av grusvei og god sti. Det kan være en fin tur for små barn bare å gå inn her, men vi hadde større ambisjoner. Etter å ha passert dette området tok stien en sving opp i fjellsiden og det ble med en gang betydelig brattere men fortsatt god sti. Vi gikk også over en del mindre bruer som var lagt over småelver og bekker som rant ned fjellsiden. Etterhvert kom vi ut i åpnere terreng, men med partier som var brattere. Her var det en del løsmasse og småsteiner så det var bra at det var satt opp tau på de bratteste partiene.

Tau på vei opp

Jenter på tre år får også til å klatre i tau med litt hjelp

Bratt parti

Vi traff en del andre på vei opp, også familier med barn. Vi så blant annet en pappa som sleit med en litt for stor unge i bæremeis. De var fra Frankrike og ble litt forundret over at hun på tre gikk selv. Tror ungen i bæremeisen var større. Stakkars folk.

Når vi nådde bre-området hadde vi lunch. Vi hadde med oss en del utstyr i kjent stil. Det er ikke vits i å fire på kravene bare fordi en er på tur. Vi rigga oss til med stormkjøkken og lagde omelett med masse digg i.

Nedre del av Buerbreen

Opp mot brefallene

Lunch under breen!

Turen tilbake til bilen gikk stort sett greit da det var nedoverbakke stort sett hele veien. Tror vi brukte 5-6 timer på hele turen. Det var viktig med fleksibel påkledning da det kan være skikkelig kaldt under breen. Når vi kom ned igjen satte vi oss i bilen og kjørte hjem.

For å få en oversikt over turen og plassene har jeg lagt ved et lite kartutsnitt. Klikk på markørene for å se teltplassen og endepunkt for turen. Klikk på kartet for å gå til www.norgeskart.no.

Kartutsnitt fra Buerdalen nær Odda

Søndagstur til Månafossen og Fidjadalen

Månafossen og Fidjadalen med den gamle Mångården er en facinerende plass å besøke. Det ligger en kort kjøretur fra Sandnes og Stavanger, men er får inntrykk av å være langt til fjells så snart den bratte turen opp til dalen er forsert. Vi var der en Søndag og parkeringsplassen var nesten fylt opp med utenlandske turister. 

Det var litt samme fenomen som en kan observere ved Preikestolhytta. Mange som har gjort dårlig research og stiller i all slags sko. Vi så heldigivis ingen med stiletthæler, men noen som gikk i Crocs så vi - og de gir jo ikke mye støtte til ankelen når en skal forsere steinurå lenger oppe. Stien opp fra parkeringsplassen gir få hint om hva som venter en lenger oppe, så mange blir kanskje lurt til å tro at det er en brei vei helt opp.

Starten på vei opp til fossen

Vi gikk tre voksne og tre barn. Minstejenta var bare tre år, men klarte greit å gå hele turen selv. Hun måtte imidlertid passes på oppover selvfølgelig slik at ikke hun datt utfor noen skrent. Det er jo ganske rett ned når en kan se fossen, men det er også litt av spenningen med turen.

Månafossen

Turen opp til fossen er ganske bratt og kupert, men det er satt opp gode trapper og kjettinger som en kan holde seg i. Det er nok imildertid en tur som passer best når det har vært tørt en periode. Etter fossen anbefales det sterkt å fortsette turen videre da Måndalen er noe for seg selv. Vi gikk en liten halvtime til gjennom skog og steinrøys før vi kom frem til Måndalen og gården som ligger der.

Spennende bro på vei opp til Måndalen

Gården på Mån

Friluftsgarden på Mån som drives av Jæren friluftsråd har blitt restaurert de senere årene og fremstår i dag som veldig velholdt.  Underetasjen er åpen alltid og inneholder en interessant utstilling om livet i gamle dager, samt bord og stoler slik at det går an å gå inn der ved dårlig vær. 

Vi var imidlertid heldig med været og gikk litt innover dalen og fant en kjekk plass nede ved elven hvor vi gjorde opp bål og varmet opp medbrakte enchiladas. Ungene lekte i en liten bekk og var stort sett engasjert med det hele tiden. 

Vi angret imidlertid på at vi ikke hadde hatt med oss fiskestang da det så ut til å være mye fisk i elven. 

Turen egner seg for alle som føler seg komfortable med å gå rett opp en fjellsiden en liten halvtime og som ikke er redd for høyder. Området byr på flere spennende turmuligheter og har også gode forhold for overnatting i telt.

På tur i Sæland Naturreservat

Denne søndagen gikk vi innom en plass vi mange ganger har kjørt forbi - parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Lite ante vi at det var veien inn i et ganske eksotisk naturreservat med noen av de siste restene av eikeskogen som dekket hele Nord-Jæren for lenge siden. 

Det finnes en fin opparbeidet parkeringsplass så det er ingen problem å komme i gang her. Vi var ikke kjent og gikk egentlig på uten å ha peiling på hvilken vei som det ga mening å ta. Vi visste heller ikke noe som helst om at det her fantes et naturreservat. Sånn er det når en er vokst opp i Stavanger og alt sør for Sandnes er ganske langt vekke.

Etter en liten stund kom vi til en spennende elv som jeg senere har funnet ut heter Åna og renner fra Sjelsetvatnet ned til Taksdalvatnen. Det var rester etter noe som godt kan ha vært et kvernhus. Vi fant også en trekonstruksjon i elva som kanskje er et forsøk på å gjenskape fortidens virksomhet.

Konstruksjon langs Åna.

Litt lenger inne på stien kom vi til en bro som gikk over Åna. Den var sleip og glatt og så ikke ut til å være i spesielt god stand. Unger liker farlige ting, så det var helt topp å forsere denne. Mor og far hadde nok klump i halsen for det var langt ned og elva gikk ganske stri.

Bro over Åna

Etterhvert kom vi ved en tilfeldighet til et skilt som kastet litt mer lys over hvor vi egentlig var og hva slags område dette var. I det hele tatt er det temmelig mangelfull skilting i Sæland naturreservat, men det er ikke sikkert det trengs, for forholdene er greie og oversiktelige og vi så mange andre turgåere som tydligvis visste hvor de var. Vi forstod ikke så mye av kartet men bega oss på en sti som etterhvert gikk langs Taksdalvatnet. Etter noen hundre meter var det et område som tydligvis var populært for grilling og bålbrenning for det var det flust med små gruer. Det blåste en del denne dagen så vi fant oss en plass med litt ly og hadde en sen lunch.

Noen hundre meter til langs stien kom vi til nok en elv. Der så vi til ungenes fryd at noen hadde satt opp 4-5 slengdisser. De så ganske skrøpelige ut, men måtte prøves. 

Tvilsomme slengdisser.

Slengdissene var plassert i trær rett over steinura, men det var ikke til noe hinder. Vi tok inn på stien som gikk langs elven. Senere har vi forstått at dette var veien som i 1917-1918 ble påbegynt av Aadne Sæland og som senere ble utbedret av fanger fra Opstad Tvangsarbeiderhus i 1943. Denne stien går langs elva Uråa og går helt opp til Moldtjørn.

På vei opp mot Moldtjørn.

Etterhvert som vi kom lenger inn på stien forstod vi at vi var på vei mot noe helt spesielt. Denne stien eller steinveien går gjennom et vernet landskap med mye lun eikeskog og frodig vegetasjon. Det er nesten uvirkelig at noe slikt skal finnes så nær det forblåste Jæren. Absolutt verdt en tur. Vi visste ikke helt hvor veien skulle ende, men fikk en indikasjon når vi kom over en messingplakett som var murt fast til fjellet etter et godt stykke.

Plakett langs veien

Steinveien går i litt kupert terreng med noe stigning. Det er ikke alt for bratt, men det er nok en fordel at det ikke er for mye regn når en går oppover eller for stor vannføring. Vi gikk en dag med regnbyger og stor vannføring, så det var både glatte steiner og oversvømt sti enkelte plasser. Ekstra spennende for de to små som av en eller annen grunn ikke var utstyrt med støvler, bare lave gore-tex joggesko.

Mye vann på veien.

Flere plasser langs veien bærer den preg av å gå gjennom et område med vernet natur. Det har rast ut store steinnblokker og det ligger nedblåste trær på tvers flere plasser. Men, det gjorde det bare ekstra spennende.

Flere nedblåste trær som var spennende å utforske

Mon tro om det er straffangene som har måttet lø denne muren?

Det var også partier med mindre stein i stien

Etterhvert som vi kom  lenger opp var det mindre stigning og elven var roligere. Vi kom over flere partier hvor vannet rant rolig og hvor det var riktig så idyllisk. Auren hoppet også velvillig, men jeg tviler på om den er temmelig stor så langt oppe. Vannet var også utrolig klart i Uråa.

Flott parti i Uråa

Siden vi ikke hadde noen klar formening om hvor langt det var til toppen og hva som ventet oss der var spenningen stor. Vi ble forbigått av flere andre turgåere som senere kom mot oss, så det var tydlig at de gikk opp til noe og så returnerte. Det begynte etterhvert å regne ganske kraftig, men nysgjerrigheten tok overhånd og vi bestemte oss for at vi måtte prøve å komme opp til toppen. Vel oppe så kom vi til det vi nå vet heter Moldtjørn. Det passer egentlig bra til navnet siden det var fint lite å se der oppe. Jeg er sikker på at det er flottere hvis en kan gå enda lenger, men det kunne ikke vi med to små som begynte å gå lei og som hadde trødd uti vannet opptil flere ganger. Så vi satte turen hjemover.

Moldtjørn - ja ikke særlig spennende.

Vi tok samme vei tilbake. Det var også en fin tur. Senere har jeg funnet ut at det går an å gå en rundtur, men det er nok for langt for ei på 3 år, så det får vi venter med.

Planlegging er alt - tur i nærområdet kan også være bra!

Vannasen

Denne søndagen kom litt brått på. Jeg var på jobb til langt på kveld på lørdagen og det hadde vært en usedvanlig travel uke så det hadde vært liten tid til å planlegge den helt store søndagsutflukten. Da er det greit å ha kjekke alternativer i lokalområdet å ty til.

Vi er priviligert som bor litt utenfor Stavanger i et område med mye turmuligheter og natur rett utenfor stuedøren, men av og til er det hyggelig å legge turen til gamle kjente områder nær Stavanger hvor det er opparbeidet greie stier og hvor poenget mer er å komme seg ut på tur enn å få den helt store naturopplevelsen.

Denne søndagen gikk turen rett og slett til gode gamle Vannasen på Åsen. Vi tok med sparkesykkel og sykkel til barna og koste oss med en runde rundt vannet. Han på fem trenger å trene seg på bruk av sykkel. Han har vært mer interessert i å traske rundt i naturen enn å rulle rundt på asfalten. Men nå nærmer det seg skolegang og da kan det være greit å lære seg sykling.

Det spennende med Vannasen er et det er mye fuler å se på og en kommer tett innpå de også. Vi blant annet både svaner, ender og måker. Et godt tips er å ta med seg noe å mate dem med. Vi hadde med oss boller, men de forsvant lenge før den første fuglen var observert.

Vannasen har også en ganske ok lekeplass med kanskje byens kuleste slengdisse. Den kan brukes av alt fra en eventyrlysten treåring som gir pappa vondt i magen når hun hiver seg utfor til voksne. Ja, den klarte greit pappa også.

Alle unger er glad i å plukke blomster. Nå om våren er det en fin anledning til å holde de engasjert en stund samtidig som de øver på finmotorikk og lærer litt om naturen.

Av og til er det å komme seg ut på tur viktigere enn turmålet i seg selv.

Utsikt over Vannasen

Snart klar for å sykle alene?

Speiding etter svaner.

På bryggekanten

Blomsterplukking

På tur med turistforeningen til Fjøløy Fort

I barnehagen til ungene var det oppslag om at Turistforeningen i Stavanger ville arrangere turdag til Fjøløy Fort på, ja Fjøløy. Den ligger rett ved siden av Klosterøy, dvs. i nærheten av Rennesøy. Vi kjørte gjennom den første tunnelen i Rennfast og parkerte bilen ved siden av Mastra hallen. Tydigvis der det skjer, ihvertfall var det mange biler som stod parkert der.

Grusbanen ved Mastra hallen gjort om til
parkeringsplass for anledningen

Det gikk busser ca. hver 20 minutt til Fjøløy. De kjørte over broen ved Utstein Kloster Hotell og tok andre vei til venstre og kjørte så til baksiden av Fjøløy hvor det var en parkeringsplass. Tror planen på sikt er å åpne området helt for publikum.

Kjekt med buss

Det var fantastisk vær denne dagen selv om det blåste en del. Vi fikk både kjøpt oss pølser og popcorn, samt sett på alle de nedlagte millitærinstallasjonene. De hadde til og med en helt intakt kanonbunkers med en 150 mm kanon på plass. Det så ut som det bare var å lade pratoner og trekke i spaken så var det operativt igjen. Vi fant til og med patronhylser som fortsatt var smurt inn i fett og olje.

Utsikt over området med Fjøløy Fyr i bakgrunnen

Anlegget ble påbegynt i 1941 av tyskerne og ble overtatt av Norge i 1945. Siden den gang har det fem til 1999 vært hoved kystartilleri for Rogaland. Det er lett å forstå med bra strategisk plassering hvor en har utsikt over et stort fjordbasseng og med Kvitsøy rett utenfor. I 2009 ble anlegget nedlagt. Det er nå ført tilbake til sivilt bruk og eies av Rennesøy kommune. På sikt ser jeg at området har potensiale til flere spennende bruksområder. 

Plakett ved fortet

Vi gikk rundt på området. Det var mulig å gå inn i alle hus og vi var også inn i anlegg som lå inni fjellet. Egentlig ikke så mye å se, men spennende for ungene. Vi gikk også opp på det høyeste punktet med fantastisk utsikt og masse vind denne dagen. Ungene fikk haiet til seg litt snop fra noen andre turgåere inn i vakthuset på toppen. Tror det var stas for de hadde ikke lyst til å gå derfra.

Klatring

Rundt om på området var det også litt aktiviteter. Blant annet var det to områder med kjekke klatrevegger hvor alle kunne få prøve seg på klatring med sele, hjelm og sikring. Han på fem som visstnok har en del klatreerfaring fra barnehage (det visst ikke pappa) med bruk av både hjelm og sele var ivrig på å komme opp i veggen. Dessverre var det for lang kø til at vi fikk det til.

Innsiden av et kanontårn, men uten kanon

På områder var det også satt opp masse bord og stoler utvendig. Det var også søppelbøtter og utegriller tilgjengelig. Vet ikke om dette står det alltid, men i såfall frister det ihvertfall å ta en tur til ut her en gang i løpet av sommeren. Området er veldig spennende da det er så variert terreng. Det likte særlig ungene som sprang rundt og synes det var spennende med bergnabber og små huler.

Kan tenke meg at det kan være værhardt og kaldt ute på Fjøløy, men vi var veldig heldig. Turen frister til gjentagelse. Dette er en unik plass hvor ikke så mange har vært før. Kort vei til noe som er en del av vårt lands historie. Se også artikkel på Stavanger Aftenblad

Jeg har også lagt ved kart som viser noen av de viktigste punktene rundt fortet:

Kart over Fjøløy og Klosterøy